 olla gamle kirke er innvidd til St. Maria på «Simonis & Judæ» dag, den 28. oktober. Året vet vi ikke. Kirken er reist på Hollahaugen. Midt i bygda og med en enestående utsikt over denne.
 irken kunne sees fra deler av Eidsbygda, fra Ulefoss, Romnes og deler av Sannesbygda. Valebø kunne se den vakre kirke der vest heve seg høyt over Norsjø. Men best tok den seg ut for soknet selv, som største-delen lå fruktbart og ydmykt foran den. Den gamle kirke er antakelig ført opp først på 1200-tallet. Den avløste kanskje et  gammelt gudehov, som sikkert ikke sto langt fra stedet hvor den er reist.
 engderetningen er den vanlige vest-øst. Byggematerialet er stein, som er henta i nærheten, altså gneis. Og steinene er sammenhefta med kalk. Våre fedre forsto å behandle kalken på en egen måte til dette bruk. Kirkeskipets lengde er etter oppmåling av ruinene 50 fot, og bredden 28 fot ut-vendig. Murens tykkelse ca. 3 ½ fot. Koret 14 fot i kirkens lengderetning og 17 fot bredt. Foran kirken var der et skruv av tre på grunnmur av stein.Størrelsen av dette var omtrent som korets. Over skruvet hevet seg det firkantede klokketårn med pyramidal avslutning. Kirken var til å begynne med bare ca. halvdelen så lang, noe ruinene viser. 
 enne lille kirke var omkring 1700-tallet helt falle-ferdig. Presten Stabel skriver at kirkens kor ved den tid raste sammen. Commerceråd Halvor Sørensen Borse imøtekom da kravet om å få kirken bygd større og mer tjenlig til gudstjeneste. I sitt testamente bestemte han at 800 rd. etter hans død skulle brukes til kirkens utvidelse og opp-bygging av nytt kor. Og kirken kom etter restaureringen i den skikkelse, som bildet over viser. Det vakte selvsagt glede hos såvel prest som menighet. Borses navn erindres derfor i takknemlighet langt ned i tia.
 ed denne ombygging ble den gamle inngangsdør på lang-veggen mot syd gjenmura - og kirken fikk ny inngangs-portal mot vest.
 henved 800 år sto den der og kalte våre fedre sammen til bønn og dåp, bryllup og gravferd. Hit har de gått med sin synd, sin glede og sin sorg. Bygningen var for dem opphøyet og hellig. - Og betagende virker kirkens ruin på oss. På stedet gripes vi av stille andakt. Gravfreden senker seg over oss, og ruinene minner om at alt er forgjengelig.
Teksten er hentet fra Holla II
"Opplæring, kirke- og skolestell"
av Simon Ytterbøe.
|
|
|
